Pause i global oppvarming?

Man finner ofte påstander om at vi nå er inne i en langvarig pause i global oppvarming.

Et eksempel er dette innlegget av Christopher Monckton.

Legg merke til at det presiseres at startpunktet ikke er «cherry-picked» – det er «beregnet».

For å analysere dette, er det viktig å ha noen faktorer på plass:

1. Våre utslipp av drivhusgasser, spesielt CO2, endrer jordas energibalanse, og forventes å gi en forholdsvis jevn oppvarming i takt med det økende CO2-nivået i atmosfæren.
2. Det er mange naturlige prosesser, på mange tidsskalaer, som også påvirker temperaturen. Eksempler kan være variasjon i solintensiteten, vulkaner og El Nino fenomenet i Stillehavet.
3. Global oppvarming forventes å påvirke de naturlige fenomenene, men på tross av mange oppslag i pressen er det antagelig vanskelig å finne noen som på strengt vitenskapelig nivå vil hevde sikkert at det har skjedd per i dag.
4. Dette betyr at temperaturutviklingen kan sees på som en (foreløpig nesten uavhengig) kombinasjon av global oppvarming og «naturlige prosesser», der de naturlige prosessene noen ganger virker med, andre ganger mot den drivhusgassdrevne oppvarmingen.

Dette betyr at vi kan definere 2 typer pause:

1. En pause i den observerte temperaturen, som skyldes at naturlige prosesser motvirker oppvarmingen. Når det påvises, sier det primært noe om størrelsesforholdet mellom naturlige svingninger og den globale oppvarming.
2. En reell pause i den underliggende globale oppvarmingen. Hvis det kan påvises, vil det være behov for å justere eller endre drivhusgassteorien. En slik pause ville med andre ord sette den såkalte «konsensus» under alvorlig tvil.

Det burde være klart: Det Monckton omtaler er pause av type 1. Det samme gjelder diskusjonen i IPCCs 5. hovedrapport, boks 9.2 i kapittel 9 i Working Group 1 rapporten.

Det som er mest interessant er utvilsomt å kunne fastslå en pause av type 2. Vil man hevde at global oppvarming har stoppet, må man påvise type 2.

La oss først gå til temperatur-kalkulatoren hos University of York. Ved å velge den nå utdaterte RSSv3.3 TLT, og legge inn Start Date 1997, End Date 2015,7 og Moving Average 1, reproduserer vi Moncktons figur. (Det er en ubetydelig forskjell i trend, men dette kan skyldes at RSS har finjustert dataene etter 2015.)

Kalkulatoren forteller oss noe viktig: Den angir en usikkerhet på ±1,7 °C per århundre. Altså, det er så mye variasjon i signalet at den beregnede stigningen lik null er irrelevant. Monctons R²=0.000 forteller det samme (selv om det er temmelig overraskende at den er presist 0.000).

På denne bakgrunn blir også Moncktons «beregnede start» på pausen bare tull: Han har ikke angitt statistisk usikkerhet i tallet!

Hvis vi kjente de naturlige variasjonene fullt ut, kunne vi trekke dem fra og finne global oppvarming direkte. Foster og Rahmstorf gjorde i 2011 et forsøk på dette. Ved å estimere de viktigste naturlige variasjonene, kom de fram til et estimat for den reelle globale oppvarmingen. Den hadde redusert «støy», og tegn til pause var vanskelig å se. Foster har beskrevet dette på sin blogg, blant annet her og her.

I vitenskap kan man aldri hevde at «siste ord er sagt», men man kan vel konkludere at det Monckton (og andre med samme argumentasjon) per i dag ikke har framlagt troverdige indikasjoner på en pause av type 2. Global oppvarming fortsetter dessverre ufortrødent.

Revidert 20/8-18: Korrigerte feil i den første linken til tamino.wordpress.com