Klimafølsomheten

Klimafølsomheten er definert som endring i global temperatur ved en fordobling av CO2-innholdet i atmosfæren.

Dette innebærer en logaritmisk følsomhet for CO2 – hver dobling gir omtrent det samme – over et vidt spenn i konsentrasjon.

Ser man på effekten av CO2 alene er dette godt begrunnet i fundamental fysikk – den logaritmiske oppførselen er en brukbar tilnærmelse til den underliggende fysikken.

Det hele blir mer komplisert når man skal ta hensyn til tilbakekoplingsmekanismer – som vanndamp i atmosfæren og ikke minst skydannelse.

Klimapanelet oppgir 3 som den mest sannsynlige klimafølsomheten, og at det er lite sannsynlig at den er utenfor området 1,5 til 4,5.

Det kan være interessant å gjøre en enkel (men gjerne litt naiv) øvelse: La oss plotte temperaturendring mot CO2-innhold, og se hvilken klimafølsomhet som best beskriver dataene.

Dette innebærer en antagelse om at den langsiktige utviklingen i tidsintervallet vi ser på er dominert av CO2, og at andre prosesser gir bare kortvarige fluktuasjoner. Det er åpenbart at dette kan/vil være feil: Det er mye mer enn CO2 som påvirker klimaet, og det kan være langvarige prosesser knyttet til hav og atmosfæresirkulasjon og mye annet som gjør at antagelsen er feil.

Så dette må IKKE ses på som en beregning av klimafølsomheten.

Figurene under viser resultatene for noen av de viktigste temperatur-seriene. Jeg har valgt perioden fra 1980 fordi vi da har satellittmålte temperaturdata.

Tallet i overskriften viser hvilken klimafølsomhet – bestemt ved linær regresjon – som best beskriver dataene.

Dataene er hentet fra http://woodfortrees.org/plot/, og jeg har beregnet årsmiddel i perioden 1980 til 2017 før regresjonen.

 

Vi ser at vi er svært nær 3 – spesielt om vi tar hensyn til at solen har svekket seg litt i perioden. Så dataene er konsistente med IPCC’s 3 grader for dobling av CO2.

Et av datasettene skiller seg ut: UAH6.

Dette innlegget ble publisert i Klima. Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar