Milankovitch kalkulator

Skrevet 23. april 2018 av A M Raaen

Milutin Milankovitch satte på 1920-tallet fram en teori om at istider kunne skyldes jordas baneparametere. Disse baneparameterene har derfor fått navnet Milankovitch-syklene.

Forenklet kan de beskrives som

  • Endring i jordbanens eksentrisitet, dvs hvor mye den avviker fra sirkel
  • Endring i jordaksens vinkel med baneplanet (tilt) (dvs posisjonen av polarsirklene).
  • Jordaksens presesjon, som bestemmer på hvilken årstid jorda er nærmest sola.
    I vår tid er jorda nærmest sola i januar

Av disse er det bare eksentrisiteten som endrer den gjennomsnittlige solinstrålingen, og da i svært beskjeden grad. De andre to flytter solinnstrålingen mellom årstider, og mellom ekvatorområdet og polområdet.

Type Endrer totalinstråling Flytter mellom årstider Flytter på kloden
Aksetilt Nei Ja Ja
Aksepresesjon Nei Ja Nei
Eksentrisitet Ja Ja Nei

Forenklet er perioden for eksentrisiteten rundt 100 000 år, for tilt omtrent 41 000 år og for presesjon ca 20000 år.

Kalkulator

Verktøy for å beregne Milankovitch syklene er beskrevet her, med en online kalkulator her.
Man kan også laste ned softwaren for ulike plattformer. (Jeg lastet ned linux versjonen, og måtte da gå inn i Makefile og endre opsjon fra -m32 til -m64 for Fortran-kompilatoren, Ubuntu 16.04)

Eksempler

Figuren viser variasjon i innstråling 21. juni ved 66,5° N for de siste 10000 år. (Figuren tar ikke hensyn til jorda albedo – reell innstråling er mindre fordi noe lys reflekteres). Den store variasjonen på rundt 50 W/m2 skyldes primært at jorda for 10000 år siden var nærmest sola i den nordlige sommeren – altså presesjonen.

Utslaget blir derfor ulikt på andre tider av året, og hvis man midler over hele året får man følgende figur (figuren er laget ved å beregne «mean monthly insolation» for alle 12 måneder og ta middel):

Variasjonen er mye mer beskjeden, og kan relateres til endringen i jordaksens tilt. Tilsvarende kurve ved 66,5° S vil være svært lik, mens den ved ekvator viser en svak økning:

Klimaeffekter

Selv om presesjonen ikke endrer midlere solinnstråling, kan det være betydelige klimaeffekter fordi det har betydning hvilken årstid solinnstrålingen kommer. Det er kjent at det var en varm periode for 5-9000 år siden, hvor varmekjære vekster fantes mye lenger til fjells i Norge enn i dag. Dette kan ha sammenheng med at varmere sommer bidrar positivt til vekst, mens minimumstemperaturen utenfor vekstssesongen spiller mindre rolle. (Raymond Pierrehumbert antyder på side 57 i Principles of Planetary Climate at kaldere vintere kan være en fordel fordi det er ugunstig for skadeinsekter).

Så er det viktig å merke seg at for kloden som helhet er endringen i total solinnstråling pga jordbanen fullstendig neglisjerbar de siste 10000 år.

Skrevet i Klima | Legg igjen en kommentar

Segalstads CO2 eksperiment

Skrevet 12. januar 2018 av A M Raaen

På sin personlige hjemmeside ved Universitetet i Oslo beskriver Tom Segalstad et «CO2-eksperiment». (Arkivert her 2/1-2018). Beskrivelsen inkluderer en YouTube video.

Eksperimentet i seg selv er ikke så interessant, og mange har vel gjort noe liknende selv på skolen, og lært huskeregelen «CO2 blakker kalkvann».

Det interessante er at Segalstad relaterer eksperimentet til CO2-kretsløpet, med følgende utsagn:

«Dette lille kjøkken-eksperimentet demonstrerer den uorganiske karbonsyklusen i naturen. Oseanene tar ut vår menneskeskapte (antropogene) CO2-gass ved raskt å løse den opp som bikarbonat HCO3-, som videre feller ut fast kalsiumkarbonat med oseanenes oppløste kalsiumioner, enten organisk i kalkdannende organismer eller utfelles uorganisk. Vi observerer at kalsiumkarbonat CaCO3 utfelles, og oppløses ikke ved denne prosessen, fordi bufring i oseanene gjør at det holdes en konstant pH rundt 8. Vi observerer også at CO2 løses meget raskt opp i vannet, stikk i strid med det som hevdes av FN’s klimapanel IPCC, at det skulle ta 50 – 200 år før dette vil skje.»

For å analysere eksperimentet, trenger man å vite litt om 2 faktorer:

  1. Løselighet av salter
  2. Prosessene ved løsing av CO2 i vann

Løseligheten av salter varier mye med typen salt. Man kan få et inntrykk fra Wikipedias tabell over løselighet. En ser at for kalsium hydroksid (Ca(OH)2) kan man løse omtrent ett gram i en desiliter vann, mens man bare klarer å løse ett milligram kalsiumkarbonat (CaCO3). Til sammenlikning kan man løse over 30 gram vanlig koksalt (NaCl).

Når man løser CO2 i vann, skjer to pH-avhengige reaksjoner:

CO2 kan slå seg sammen med et vannmolekyl, spalte av et proton og gi et bikarbonat-ion:
CO2 + H2O → H+ + HCO3-
Bikarbonat-ionet kan videre spalte av et proton, og gi et karbonat-ion
HCO3- → H+ + CO32-

Hvis vannet er surt, dvs det er mye H+-ioner til stede, vil naturen motarbeide flere H+ ioner (Le Chateliers prinsipp), og CO2 vil foretrekke å være løst som CO2.

Hvis vannet er meget basisk, spaltes det av så mange H+ som mulig for å motvirke dette, og CO2 blir til CO32- ioner i løsningen.

Ved midlere surhet går reaksjonene delvis, og CO2 foretrekker å være primært som HCO3– ioner. (Dette er tilfelle i havet i dag.)

(Ovenstående er en forenkling, ioniseringen av CO2 går via karbonsyre (kullsyre) H2CO3, se Wikipedia.)

Vi ser nå hva som skjer i Segalstads eksperiment: Han har løst opp Ca(OH)2, og fått en sterkt basisk løsning med mye Ca2+ ioner, mye mer enn det man kunne få til ved å løse opp kalsiumkarbonat. Når CO2 kommer i kontakt med vannet, slår den seg umiddelbart sammen med et vannmolekyl, spalter av 2 protoner og blir til CO32-. Siden Segalstad har preparert løsningen med mye Ca2+ (husk at Ca(OH)2 er tusen ganger mer løselig enn CaCO3), får man umiddelbar felling av fast CaCO3, noe man ser tydelig i eksperimentet.

I havet er situasjonen annerledes: pH er på drøyt 8, noe som gjør at bare den første delen av reaksjonen går: CO2 blir primært til bikarbonationer.

En annen viktig forskjell er at i Segalstads eksperiment er likevekten så langt mot CO32- at en endring i pH spiller liten rolle. I havet, derimot, er likevekten mer balansert, og en endring i pH blir viktig. Siden første delreaksjon når CO2 løses innebærer frigjøring av et proton, blir systemet surere, og likevekten forskyves fra karbonat (CO32-) mot bikarbonat (HCO3–). Altså, det blir færre karbonationer i løsningen. Dette betyr at kalsiumkarbonat ikke vil felles ut, men tvert i mot løses opp fra steder hvor det er kontakt med fast kalsiumkarbonat.

Det som skjer i havet i forhold til karbonat-ioner er altså det motsatte av det som skjer i Segalstads eksperiment, som dermed blir lite relevant. (Det kan også bemerkes at måten Segalstad setter opp eksperimentet har mye å si for hastigheten til reaksjonen: Siden CO2 umiddelbart blir til karbonat-ion, er vannet hele tiden undermettet med CO2, og «suger» til seg mer fra luften.)

Hans Petter Jacobsen gir på sin blogg en innføring i karbonkretsløpet. Der får man et inntrykk av de mange ulike prosessene som styrer levetiden til CO2 i atmosfæren. Det han benevner som karbonat-kompensasjon som et bidrag til å redusere CO2-nivået i atmosfæren (f.eks. i den 3. figuren) er oppløsning av fast karbonat som beskrevet over.

Overfladisk tenkt kan det jo virke ulogisk at man reduserer CO2-nivået i atmosfæren ved å tilføre mer CO32- til havet, men forklaringen er som vi har sett enkel: Havets evne til å lagre CO2 er avhengig av surheten, og ved å gjøre havet mer basisk bidrar karbonat-oppløsningen til at havets andel av CO2 øker. Altså, mengden CO2 i lufta minker selv om den totale mengden CO2 i havet og lufta øker.

Segalstad i NIPCC
Segalstad er medforfatter i det «alternative klimapanelet» NIPCC, og har et bidrag i kapittel 6 i rapporten «Climate Change Reconsidered II. Biological Impacts» fra 2014.

Der diskuterer han CO2 i vann og viser følgende likning for «total net reaction»
CO2 (g) + Ca2+ (aq) + 2 OH- ↔ CaCO3 (s) + H2O
som skal vise hvordan CO2 i gassform finner kalsiumioner i vannet og blir til fast kalsiumkarbonat.

Men likningen er umulig som kjemisk reaksjon fordi den har som konsekvens at OH– ioner fjernes. Dette går ikke på grunn av vannets selv-ionisering, som medfører at konsentrasjon av H+ ioner multiplisert med konsentrasjonen av OH– ioner (begge målt i mol per liter) er omtrent 10-14. (Dette tallet varierer noe, men ikke mye, som funksjon av trykk, temperatur og andre ioner tilstede.)

Når et OH– ion fjernes, vil dermed normalt et vannmolekyl splittes opp, og OH– ionet erstattes, mens vi får et H+ ion i tillegg: Likningen er dermed en oppskrift på brutal («ubufret») havforsuring!

I virkeligheten er heldigvis forsuringen bufret – nettopp fordi karbonatreaksjonen går motsatt vei av det Segalstad hevder.

Virkeligheten er mye mer komplisert, selvsagt! Det finnes mange andre ioner i havet, det finnes biologiske prosesser, reaksjonene og de kjemiske parametrene varierer med temperatur og trykk (og dermed med havdyp!), osv. osv.

Så blir spørsmålet, kan disse kompliserende faktorene snu opp ned på bildet? Neppe, for det er vanligvis slik at om man får med hovedingrediensene, vil en forenklet tenkning gi omtrentlig rett svar.

Nyttige linker

Etterord

Saken utløser et mer generelt spørsmål: Skal vi finne oss i at offentlig ansatte legger ut slike lettvintheter på universitetenes egne nettsider? Jeg heller til at svaret er ja, for hvor skulle man dra streken? De universitetsansattes uavhengighet må vektes høyere enn faren for litt desinformasjon.

Skrevet i CO2, Klima | Legg igjen en kommentar

Pause i global oppvarming?

Skrevet 20. desember 2017 av A M Raaen

Man finner ofte påstander om at vi nå er inne i en langvarig pause i global oppvarming.

Et eksempel er dette innlegget av Christopher Monckton.

Legg merke til at det presiseres at startpunktet ikke er «cherry-picked» – det er «beregnet».

For å analysere dette, er det viktig å ha noen faktorer på plass:

  1. Våre utslipp av drivhusgasser, spesielt CO2, endrer jordas energibalanse, og forventes å gi en forholdsvis jevn oppvarming i takt med det økende CO2-nivået i atmosfæren.
  2. Det er mange naturlige prosesser, på mange tidsskalaer, som også påvirker temperaturen. Eksempler kan være variasjon i solintensiteten, vulkaner og El Nino fenomenet i Stillehavet.
  3. Global oppvarming forventes å påvirke de naturlige fenomenene, men på tross av mange oppslag i pressen er det antagelig vanskelig å finne noen som på strengt vitenskapelig nivå vil hevde sikkert at det har skjedd per i dag.
  4. Dette betyr at temperaturutviklingen kan sees på som en (foreløpig nesten uavhengig) kombinasjon av global oppvarming og «naturlige prosesser», der de naturlige prosessene noen ganger virker med, andre ganger mot den drivhusgassdrevne oppvarmingen.

Dette betyr at vi kan definere 2 typer pause:

  1. En pause i den observerte temperaturen, som skyldes at naturlige prosesser motvirker oppvarmingen. Når det påvises, sier det primært noe om størrelsesforholdet mellom naturlige svingninger og den globale oppvarming.
  2. En reell pause i den underliggende globale oppvarmingen. Hvis det kan påvises, vil det være behov for å justere eller endre drivhusgassteorien. En slik pause ville med andre ord sette den såkalte «konsensus» under alvorlig tvil.

Det burde være klart: Det Monckton omtaler er pause av type 1. Det samme gjelder diskusjonen i IPCCs 5. hovedrapport, boks 9.2 i kapittel 9 i Working Group 1 rapporten.

Det som er mest interessant er utvilsomt å kunne fastslå en pause av type 2. Vil man hevde at global oppvarming har stoppet, må man påvise type 2.

La oss først gå til temperatur-kalkulatoren hos University of York. Ved å velge den nå utdaterte RSSv3.3 TLT, og legge inn Start Date 1997, End Date 2015,7 og Moving Average 1, reproduserer vi Moncktons figur. (Det er en ubetydelig forskjell i trend, men dette kan skyldes at RSS har finjustert dataene etter 2015.)

Kalkulatoren forteller oss noe viktig: Den angir en usikkerhet på ±1,7 °C per århundre. Altså, det er så mye variasjon i signalet at den beregnede stigningen lik null er irrelevant. Monctons R2=0.000 forteller det samme (selv om det er temmelig overraskende at den er presist 0.000).

På denne bakgrunn blir også Moncktons «beregnede start» på pausen bare tull: Han har ikke angitt statistisk usikkerhet i tallet!

Hvis vi kjente de naturlige variasjonene fullt ut, kunne vi trekke dem fra og finne global oppvarming direkte. Foster og Rahmstorf gjorde i 2011 et forsøk på dette. Ved å estimere de viktigste naturlige variasjonene, kom de fram til et estimat for den reelle globale oppvarmingen. Den hadde redusert «støy», og tegn til pause var vanskelig å se. Foster har beskrevet dette på sin blogg, blant annet her og her.

I vitenskap kan man aldri hevde at «siste ord er sagt», men man kan vel konkludere at det Monckton (og andre med samme argumentasjon) per i dag ikke har framlagt troverdige indikasjoner på en pause av type 2. Global oppvarming fortsetter dessverre ufortrødent.

Revidert 20/8-18: Korrigerte feil i den første linken til tamino.wordpress.com

Skrevet i Klima | Legg igjen en kommentar

Drivhusgassen metan

Skrevet 10. desember 2017 av A M Raaen

Biolog Morten Jødal, forfatter av Miljømytene, hevder på sin blogg at metan er irrelevant som klimagass.

Det kan være på sin plass å sammenlikne Jødals utgreiinger med det som mer konvensjonelt sies om metan.

Som et utgangspunkt er det da greit å starte med plott som viser hvor mye strålingsenergi et fast stoff  (som jordoverflaten) sender ut avhengig av bølgelengde, den såkalte Planck-fordelingen.

Utstrålt energi fra et legeme med temperatur omtrent 15 °C. x-aksen er bølgelengde i µm (mikrometer), y-aksen er relativ intensitet.

Figuren viser at strålingen er mest intens rundt 10–11 µm. Energien fordeler seg med en halvpart på hver side av omtrent 15 µm. 99 % av energien ligger i området 4,6–102 µm, mens 95 % av energien ligger i området 5,8–57 µm.

Jødal tar ikke hensyn til dette i sin figur. Han tar med bølgelengder som er kortere enn det interessante området, men dropper omtrent halvparten av energien ved å kutte alt over 15 µm. Dette får likevel ikke vesentlig betydning for hans argumentasjon; det er metan-linjen rett under 8 µm som er den relevante, mens den litt over 3 µm kan ignoreres, og det er ingen kraftige metan-linjer over 15 µm.

Jødal opplyser at det er 1–2 % vanndamp i atmosfæren. Det er en tilsnikelse, for andelen vanndamp er sterkt temperatur-avhengig, og avtar derfor fort oppover i atmosfæren. Dette til forskjell fra CO2 og metan som er «godt blandet» og har omtrent samme andel i hele atmosfærens høyde.

Drivhusgassene er viktige fordi de styrer fra hvilken høyde varmestråling unnslipper til verdensrommet. For de aller fleste bølgelengder er det et godt stykke opp i atmosfæren. Skal vi sammenlikne metan og vanndamp som drivhusgasser blir det ikke riktig å bruke konsentrasjonen ved overflaten.

HITRAN er en offentlig tilgjengelig database over de spektroskopiske egenskapene til mange gasser. Fra nettstedet kan man også laste ned et Python program som kan brukes til å gjøre enkle beregninger, f.eks. hvor mye stråling som slippes gjennom en viss tykkelse gass.

Som en illustrasjon har jeg brukt modellen til å beregne hvor mye stråling som går gjennom 1 km atmosfære med én drivhusgass om gangen. Trykket er satt til 0,5 bar og temperaturen til 270 K, som omtrentlig svarer til forholdene 5 km oppe.

Transmisjon av stråling gjennom en atmosfære bestående av 1,85 ppm metan og for øvrig ikke-drivhusgasser slik at trykket er 0,5 bar. y-verdi 1 betyr at alt går gjennom, 0 betyr at ingenting går gjennom.

Transmisjon av stråling gjennom en atmosfære bestående av 0,2 % vanndamp og for øvrig ikke-drivhusgasser slik at trykket er 0,5 bar.

Man ser at vanndamp gjør et mye større innhogg i strålingen enn metan. Området 8-12 µm benevnes «det atmosfæriske vindu» fordi verken vanndamp eller andre drivhusgasser stopper særlig stråling der (med et lite unntak for ozon).

Legger vi vanndampfiguren oppå metan-figuren, ser vi at det er stort overlapp:


Metan legger seg på flanken inn mot «det atmosfæriske vindu», og dekkes godt av vanndampens bidrag.

Så da har vel Jødal rett? Metan er irrelevant? Men hvorfor sier da vitenskap og media noe annet?

Det er to poenger her:

  • For det første, siden vanndampbidraget ikke er mettet, vil metan bidra selv om andelen er mindre enn for vanndamp
  • For det andre, det er mye detaljstruktur i spektrene

La oss zoome inn litt:


Saken er klar: På denne skalaen ser en at metan gjør innhogg for bølgelengder hvor vanndamp slipper så å si alt gjennom.

I tillegg kommer at den enkle modellen fra HITRAN, med konstante egenskaper over en gitt lengde, blir for enkel. Den kan og bør brukes for å få forståelse, men ikke til å modellere atmosfæren. For man må modellere hvordan vanndampen avtar med høyden, og man må ta hensyn til hvordan spektrene for vanndamp og metan forandrer seg når trykk og temperatur endrer seg.

Regnestykket blir rimelig komplisert – men det er gjort, naturligvis. To norske fagfolk var sterkt involvert i en publikasjon i 1998 som fortsatt siteres mye, og som stemmer med det som sies i IPCC’s siste rapporter (se f.eks. Figur 8.17 i Working Group 1 rapporten fra 2013):

CO2 er den viktigste drivhusgassen, men metan må definitivt regnes med!

Og her må jeg vel umiddelbart presisere, egentlig er vanndamp den viktigste drivhusgassen, men CO2 er den viktigste av de som påvirkes direkte av menneskelig aktivitet.

Det hører også med til historien at metan har kort levetid i atmosfæren – den «brenner opp» etter noen få år og blir til CO2 og vanndamp. Dette gir et ekstra vanndampbidrag i den øvre del av atmosfæren som ikke er neglisjerbart.

Animasjonen under viser hele metan-linjen. Lyseblå skravering viser hvor metans bidrag er større enn vanndampens (man kan selvsagt ikke glemme metans bidrag når det er mindre enn vanndampens heller! Beregningen er gjort i den litt tilfeldige valgte HITRAN modellen over: 1 km veilengde rundt 5 km høyde)


Skrevet i Klima, Metan | Legg igjen en kommentar

Om bananskudd og drivhuseffekten

Skrevet 23. november 2017 av A M Raaen

«Hun ladet kanoen og fyrte av en perle av en banan over muren som endte midt i krysset.»

Ingen er vel i tvil om hva denne reportasjen fra en tenkt fotballkamp betyr, og alle vet at verken lading, avfyring, kanon, perle, banan, mur eller kryss i ordenes egentlige forstand er involvert.

— Alle språk er rike på metaforer og overførte begrep!

Drivhuseffekten handler i sin essens om i fra hvilken høyde i atmosfæren varmestråling unnslipper jorden, og har strengt tatt lite med drivhus å gjøre.

Professor R T Pierrehumbert sier det slik i Principles of Planetary Climate, side 5:

“… is called the ‘greenhouse effect’. The term … in some ways is misleading, since real greenhouses do not work by blocking infrared emission. However, the glass or plastic enclosure of a real greenhouse does warm the interior by reducing heat loss to the environment while allowing solar heating, and in that sense – viewed as a broader metaphor for the implications of energy balance – the analogy is apt”.

Det er derfor litt overraskende at fagfolk bruker tid på å lete etter «drivhuseffekten» i små drivhus, og på å forklare at atmosfæren ikke virker som et drivhus. Se for eksempel denne artikkelen (og dens referanser) på geoforskning.no. Se også min kommentar.

Skrevet i Klima | Legg igjen en kommentar

Tannu Tuva

Skrevet 9. november 2017 av A M Raaen

Tannu Tuva var en Sovjetisk satellittstat fra 1921 til 1944.

Her forteller Richard Feynman, kort tid før han gikk bort, om sine ambisjoner om å besøke Tannu Tuva sammen med Ralph Leighton.

Ralph Leighton har publisert en bok om saken.

Prosjekt Tuva ble senere brukt om Bill Gates’ prosjekt for å gjøre Feynmans 7 Messenger Lectures ved Cornell i 1964 tilgjengelig for alle. Videoene finnes også på Cornells hjemmeside.

Samletittelen var «The Character of the Physical Law» , og ble også utgitt i bokform i 1965.

** Oppdatering 29/4-2018: «The Feynman Lectures on Physics» er nå tilgjengelig online

Skrevet i Ukategorisert | Legg igjen en kommentar

«Den nye litteraturen»

Skrevet 6. november 2017 av A M Raaen

Etter at online publisering via internett har blitt vanlig, har det vært en stor oppblomstring i antall tidsskrift – det trengs ikke lenger kostbare papirversjoner.

Normen er ofte høy forfatter-betaling, mens tilgangen er gratis for leserne. Og det kan være så som så med fagfellevurdering («peer review»), når det kan gå ut over inntekten. De beste fagfolkene bruker vel også helst sin tid på veletablerte tidsskrifter. Bak fancy forlags-nettsider skjuler det seg av og til et enkelt kontor i en enebolig.

Bibliotekar/professor Jeffrey Beall ved University of Colorado laget derfor en liste over såkalte «predatory publishers» – potensielt tvilsomme forlag (norsk: «rovtidsskrift»). At et forlag eller tidsskrift står på listen er ikke noe «bevis» på at noe er galt, men et tydelig signal på at her bør man være forsiktig.

Den kjente britiske vitenskapsjournalisten Peter Hadfield har publisert en video om temaet:

Man kan merke seg følgende formuleringer om redaktøransvar:

«But that doesn’t mean Scientific Journals have to publish all this speculation and clap-trap, in fact they have a very clear responsibility to not publish speculation and clap-trap, because, as I have said before, they are the repository of our current scientific knowledge.

If one bad paper gets into the system, one piece of crap, one miscalculation or a wild speculation touted as fact, it could get cited by another paper, and that paper could get cited by another, and our repository of scientific knowledge becomes tainted.»

Skrevet i Ukategorisert | Legg igjen en kommentar

Den troposfæriske «hot spot»

Skrevet 3. november 2017 av A M Raaen

De som leser «skeptikerblogger»  – hvor begrepet «skepsis» betyr at man avviser eller nedtoner betydningen av menneskeskapt global oppvarming – vil vite at «fraværet» av den såkalte «troposfæriske hot spot» framheves som et «bevis» for at klimamodellene er uriktige.  Se f. eks. Klimarealistenes Klimanytt 115.

For å forstå «hot spot», må man vite at temperaturen i den nedre atmosfæren domineres av luftstrømning – konveksjon. Sola tilfører overflata varme, som så varmer opp lufta den er i kontakt med. Varm luft som stiger opp blir så kaldere fordi trykket avtar.

Om man antar at atmosfærens gasser er såkalte «ideelle gasser», finner man et enkelt uttrykk for hvor fort temperaturen faller av oppover – det er gitt av tyngdens akserelasjon og varmekapasiteten til gassen.

For jorda gir det ca 9,8 °C per kilometer – et tall som stemmer bra med tommelfingerregelen alle fjellvandrere kjenner – temperaturen faller omtrent 1 grad per 100 m.

Men det er en gass i atmosfæren som avviker mye fra å være «ideell» – vanndampen. Når temperaturen faller klarer ikke luften å ha så mye vanndamp i seg, og vanndampen kondenserer til vanndråper og gir samtidig fra seg fordampningsvarmen. Det betyr at med vanndamp i lufta faller temperaturen saktere av med høyden fordi kondensering av vanndamp tilfører ekstra varme.

Så er det slik at når temperaturen øker, blir det plass til mer vanndamp i lufta. Altså, når overflatetemperaturen øker forventer man at temperaturen oppover i atmosfæren vil falle av saktere enn før fordi mer vanndamp blir med opp. Dette betyr at når temperaturen ved overflaten øker forventer man enda mer økning oppe i atmosfæren – det er den troposfæriske «hot spot». Den forventes å være tydeligst der det er mest vanndamp i luften – i tropene.

Legg merke til: Begrepet drivhusgass er ikke nevnt i forklaringen! «Hot Spot»en forventes å oppstå når overflatetemperaturen øker – helt uavhengig av årsaken. Man forventer altså «hot spot» også om sola skulle bli varmere.

Når Klimarealisten i linken over hevder att «hot spot» er et «fingeravtrykk» for menneskapt gloval oppvarming er det rett og slett feil – et «fingeravtrykk» for CO2-drevet global oppvarming er noe man får med CO2 , men ikke med andre mekanismer.

Er så «hot spot» fraværende?  Her er det nok sikrest å vise til eksperter. Carl Mears med flere gir en diskusjon her. Det er vel en grei oppsummering å si at «juryen er fortsatt ute»?

Den kjente atmosfærefysikeren Richard Lindzen gir en diskusjon i denne videoen.

Lindzen føler seg som man hører så sikker på at den fundamentale forståelsen av atmosfærefysikken er så god at han kan si: «Det er noe galt med minst ett av datasettene».

 

Oppdatering 27/1-2020

Korrigerte Lindzen linken som var sluttet å virke.
 
Interessant; I 2007 publiserte Lindzen en artikkel hvor han brukte «fingerprint»
om effekten:

«Roughly speaking, the warming at τ = 1 in the tropics is from more than
twice to about three times larger than near the surface regardless of the sensitivity
of the particular model. This is, in fact, the signature (or fingerprint) of greenhouse
warming. Stated somewhat differently, if we observe warming in the tropical upper
troposphere, then the greenhouse contribution to warming at the surface should be
between less than half and one third the warming seen in the upper troposphere.»

i strid med det han sier i videoen.

 

Skrevet i Klima | Legg igjen en kommentar